Harald Opheim

Det er noe veldig vakkert og melakolsk over gamle hus og bygg som har blitt forlatt, og tåken forsterker virkelig sensasjonen om en svunnen tid. Jeg liker at det ikke er noen mennesker i motivet - isteden er det koien i seg selv som representerer levd liv og ukjente historier. Her er også tåken med på å forsterke både den ensomheten og isolasjonen man må ha kjent på når man boode der, men også den mystikken som omtåker fortiden. Komposisjonen er også harmonisk og balansert, og det er en ro og verdighet over den lille koia, og alle historiene den innehar.

Her har man sett mulighetene for å fange det lille i det store. Her er det trukket ut spennende detaljer med nydelige linjer som skaper formene, flotte kontraster og fine strukturer i bildet.

Nydelig stykke sorthvittarbeid. Den fremste pipa står majestisk og fint i bildeflaten. Fin, litt dyster stemning takket være de mørke tonevalørene, særlig pipa mot murveggen bak. Litt pirk: Kunne ønsket bittelitt mer luft til høyre, den "repeterende" pipa lever kanskje litt trangt?