Jeg leser dette bildet som en moderne tvist på maleriet "Vanderen over tåkehavet" av Caspar David Friedrich, der subjektet i frakk og flosshatt står på en fjelltopp og skuer utover tåkehavet. Mens dette maleriet referer til det sublime ved naturen og menneskets underdanighet til Guds skaperverk, så viser dette fotografiet i tillegg en fortelling om det moderne mennesket - den moderne, sporty nordmannen som vil ut på tur og beseire fjelltopper, og gjerne også dele det med omverdenen. En artig blanding av både menneskets underdanighet til den uforutsigbare naturen og filosofien rundt dette, og det kontemporære menneskets behov for å dele sine bestigninger på sosiale medier. Jeg liker hvordan figuren er mørklagt og ikke så konkret - her kan han symbolisere hvem som helst, og det blir et portrett av en tilstand og et sosialt fenomen heller enn av en bestemt person.

Jeg liker at fotografen har valgt et veldig bevisst utsnitt der vi egentlig kun ser en liten brøkdel av et større landskap. Likevel virker dette lille utsnittet i seg selv stort og mektig. Dette er både på grunn av de kraftige diagonalene som skaper dramatikk, og de varme oransjefargene kommer mot oss, mens de kalde og blå fargene trekker seg mer tilbake. Høydeformatet gjør også at man får en følelse av at fjellene tårner ekstremt høyt over tretoppene, selv om dette kanskje ikke er tilfellet i virkeligheten. Fotografiet gir meg sterke assosiasjoner til kinesiske landskapsmalerier, som er malt på smale vertikale ruller, og der høyde og tåke er bevisste grep for å skape perspektiv og dybde, heller enn linjer og sentralperspektiv. I tillegg er det en filosofi om at over halvparten av bildet bør holdes hvitt, fordi det er seerens egen oppgave å fantasere og projektere hva disse tomme områdene kan inneholde. Resultatet her er kunstferdig, malerisk og surrealistisk.

Et flott bilde med en litt uvanlig komposisjon, og som vekker en sterk følelse av melankoli og ensomhet. Jeg liker veldig godt hvordan høydeformatet bidrar til å gjøre at de store skipene virker enda høyere og mer faretruende, akkurat som om de kan komme til å velte over den lille bryggen. Her synes jeg den tomme bryggen står veldig fint inn som et symbol på det lille mennesket, og tåken gjør at den ser ekstra isolert ut. Vi har skapt oss en verden av maskiner og bygg så mye større enn oss selv, der vi ikke bare er under nåde av naturkrefter som vær og vind, men også våre egne oppfinnelser. Bryggen virker nærmest sårbar og hjelpeløs alene ute i vannet blant de store båtene - og fraværet av mennesker gjør nesten at deres tilstedeværelse føles enda sterkere.

Et vakkert og harmonisk bilde som gir assosiasjoner til et blekkmaleri. Den dype, graderte gråtoneskalaen bidrar til en nydelig dybde og en følelse av mystikk, og vignetten og de myke konturene gir bildet et gammelt utseende som vekker paralleller til gamle sort-hvitt filmer, som for eksempel de Dødes tjern. Jeg liker hvordan fotografiet innehar en følelse av estetikk og ro på en side, og noe illevarslende og ubehagelig på den andre. Det er som om stillheten lurer en, og man undrer på om trærne er trær, eller om de faktisk er vetter eller overnaturlige skikkelser i ånd av Theodor Kittelsen.

Dette bildet innehar en fantastisk vakker ro, og er virkelig et blinkskudd av et magisk øyeblikk. For meg gir det assosiasjoner til japanske malerier av flyvende traner, ettersom fuglenes vakre konturer fremheves av en hvit og ren bakgrunn. Det har en veldig zen-kvalitet, der det innehar både viktigheten av øyeblikket og intuisjonen, og samtidig det ettertenksomme og meditative. Jeg liker hvordan tåken gjør at det er svært lite av landskapet som faktisk er synlig i bildet, men noen former her og der gjør at vi likevel klarer å skape en heltlig forståelse av omgivelsene, og kan prosjektere inn resten selv.

Dette er et bilde som vekker både en følelse av estetikk, men også ubehag, og den tvetydigheten er med på å gjøre det interessant. De diagonale linjene i tretoppene tilføyer en dynamikk som bidrar til at trærne får noe nesten menneskelig og krokeaktig heksete over seg - de minner meg om de tre heksene i Macbeth som forleder Macbeth ute på nettopp en tåkelagt myr. Det at gråtonen lener seg litt mot det grønne gir det også en spesiell og overnaturlig atmosfære, og man får assosiasjoner til grøsserfilmer som Sleepy Hollow.

Som Oslo-boer som skal gjennom en våt og tung vinter, resonnerer dette bildet veldig med meg. Dette bildet viser noe hverdagslig, men som gjennom komposisjon og lys har fått et nærmest cinematisk preg. Fargene er veldig vakre, og jeg liker hvordan trafikk- og billysene er konsentrert mot midten og fungerer nærmest som et spotlight på den syklende figuren. Kontrasten mellom blå-lilla og rød og oransje er også noe man ser i mange filmplakater. Gatelyktene skaper også et effektivt sentralperspektiv av diagonale linjer, i tråd med det man ser i både renessansemalerier, men også i mye filmkunst.

Vakkert bilde med en fin og harmonisk komposisjon. I tillegg til å fange lyset på en flott måte, klarer det også å formidle den fuktigheten og lukten som vi opplever på tåkete morgen. Jeg kjente at jeg, gjennom kun det visuelle, kunne føle disse sensasjonene fysisk på kroppen. Dette har noe å gjøre med hvordan tåkedampen fremheves av den mørke bakgrunnen, og hvordan man ser fuktigheten reflekteres i gresstråene. Kontrasten mellom den myke røyken og det skarpe lyset i de spisse forgrunnsformene gjør at alle sanser forsterkes, og man kan virkelig berøre de ulike elementene i bildet med øynene. Jeg liker også at fargene er beholdt forholdsvis rolige, at de ikke er oversaturerte eller overredigerte.

Flott bilde der de runde, myke formene i svabergene og steinene går igjen i formene på kroppen, og vice versa. Om man hadde med enda mer av landskapet kunne man få et enda bedre inntrykk av mennesket i møte med naturen - men ved å beholde utsnittet som det er leser man til gjengjeld motivet som en sammenstilling av former, og om man myser er det nesten noe litt abstrakt og modernistisk over det, der man først og fremst leser bildet som rundinger og ovaler som er svært harmonisk plassert på en firkantet flate. Et bilde som skiller seg ut både motivmessig og komposisjonelt.

Et vakkert bilde som har en veldig malerisk kvalitet, der man i et øyeblikk lurer på om de uklare linjene er blekk spredt utover et fuktig papir, eller om det er et foto tatt med vanndråper på linsen. Det er noe veldig haptisk og tekstuelt ved bildet, akkurat som man kan føle vannet og teksturen med øynene. Jeg liker også kontrasten mellom de myke formene og linjene øverst i bildet, og de litt skarpe, truende kvistene og trestokkene på bakken. Den hvite rammen er også med på å "forhøye" bildet, og løfter det fra noe hverdagslig og øyeblikkelig til noe som virker mer intensjonelt, kunstnerisk og permanent.

Dette bildet vekker både historiske og kunsthistoriske assosiasjoner for meg - som L.S. Lowrys malerier av industriarbeidere på vei til fabrikken, Chaplins film "Modern Times", eller de mange sort-hvitt fotografiene av slitne fabrikkarbeidere i et hav av røyk og smog. Her ser vi det moderne mennesket i samme situasjon, bare at de er på vei til kontorjobbene sine på sykler og sparkesykler - og selv om de ikke lenger er omgitt av smog, så gir tåken den samme følelsen av grå rutinehverdag. Jeg liker spesielt de litt hutrende skikkelsene helt bakerst. Komposisjonelt er det kanskje litt tungt i forgrunnen der de to fremste skikkelsene smelter sammen, men det er et flott og tankevekkende bilde med et humoristisk skråblikk på hverdagen og den verden vi har skapt oss selv.

Dette bildet har først og fremst noen flotte og slående kontraster - både mellom lyst og mørkt, myke og harde former, og kalde og varme farger i form av komplementærfargene blå-lilla og gul-oransje. Komposisjonelt har det også en flott og artig sammenstilling mellom det flytende skipet og de svømmende fuglene - dette fremheves spesielt fordi de begge er på vei i samme retning og er plassert på samme side i motivet. Et harmonisk og fredlig, men samtidig litt faretruende, møte mellom mennesker og dyr - og denne tvetydigheten er med på å gjøre det som er et veldig estetisk bilde ekstra interessant.

Et veldig dynamisk og filmatisk bilde - både på grunn av den diagonale horisonten, og på grunn av foten som er på vei inn i bildet. Uten foten hadde det straks blitt mer stillestående, men foten gir en dramaturgi og en lovnad om at noe er i ferd med å skje. Man begynner å se for seg dette menneskets ferd videre, spesielt på grunn av lengdeformatet, og bildet aktiveres. Det er litt som Degas' ballerinabilder, der karakterene er på vei ut og inn av bildet, og iblant ser man kun en fot eller en arm i billedkanten. Ting var ikke lenger oppstilt innenfor bilderammen, og dette var et visuelt grep malerne kopierte fra fotografene, som begynte med øyeblikksbilder. Ofte er øyeblikket før mer interessant enn øyeblikket mens det skjer, for vi kan projektere våre egne fantasier og forventninger til det.

Det er noe veldig vakkert og melakolsk over gamle hus og bygg som har blitt forlatt, og tåken forsterker virkelig sensasjonen om en svunnen tid. Jeg liker at det ikke er noen mennesker i motivet - isteden er det koien i seg selv som representerer levd liv og ukjente historier. Her er også tåken med på å forsterke både den ensomheten og isolasjonen man må ha kjent på når man boode der, men også den mystikken som omtåker fortiden. Komposisjonen er også harmonisk og balansert, og det er en ro og verdighet over den lille koia, og alle historiene den innehar.

Dette bildet leser jeg ulikt hele tiden, og det fanger interessen min gang på gang. Ved første øyekast likte jeg bildet fordi jeg opplevde det som en interessant blanding av det veldig estetiske og maleriske, men også det litt hverdagslige og komiske. Det moderne mennesket møter den sublime naturen og begir seg inn i tåkehavet, men blir samtidig i dette øyeblikket veldig bevisst på seg selv foran kameraet. Dette ga en artig og uventet brytning i den ellers så ganske dystre gråtoneskalaen og den stramme symmetriske komposisjonen. Ved andre gjennomgang følte jeg at bildet heller var mer urovekkende, i den forstand at personen på ski ser nesten litt redd og usikker ut, og den sepiaaktige gråfargen gjør at det nesten kan se ut som et gammelt ekspedisjonsbilde eller som et stillbilde fra en gammel skrekkfilm, der noen blir jaget eller er på vei til noe ukjent. Et mangefasettert bilde som kan tolkes på svært mange måter.

En litt original vri på det tradisjonelle tåkebildet. Dette er et bilde som virkelig fanger den mørke, isolerte og kalde byvinteren, der man kjenner den fuktige kulden inn til benmargen. Jeg liker hvordan bildet skaper to rom - rommet innenfor glassvinduene som inneholder én virkelighet, og rommet utenfor, som vi observatører befinner oss i. Jeg synes dette bildet fanger mye av det mangefasetterte ved bylivet - det å bevege seg i byrom handler i stor grad om å observere og å bli observert, og ofte befinner man seg i samme vogn eller rom som de samme fremmede menneskene dag etter dag. I tillegg er det et sted der man ofte er veldig isolerte og fremmedgjorte fra hverandre, noe den tåkete ruten blir en slags metafor for. De menneskene vi begir oss med blir egentlig bare vage, ukjente kulisser i vår egen hverdag.

Et slående bilde som er svært harmonisk i motiv og utsnitt, men som samtidig får en dramatikk og spektakulæritet gjennom kraftig lys og sort-hvitt kontraster. Det er også noe yin og yang over bildet, i form av den lyse sola mot den mørke himmelen, og den mørke padleren midt mot den lyse solrefleksjonen i vannet. I tillegg står solen og padleren i en nesten vertikal linje, og den lyse vannstripen deler bildet i to halvdeler. Det kjennes allikevel ikke oppstykket, fordi formene og fargene går igjen i begge halvdeler, og fuglen skaper en link med padleren. Padlerens åre og fuglens vingespenn har en fin kobling, både visuelt og symbolsk, og man får følelsen av at de lever i takt med hverandre.

Dette er et svært elegant og cinematisk bilde, spesielt på grunn av de kraftige kontrastene og vakre sorte og hvite formene som bygger opp bildet. Man kan nesten høres Ennio Morricones filmmusikk i bakgrunnen - kanskje også på grunn av mannens cowboylignende hatt og røyken som stiger opp over åsen. Dette bildet har et surrealistisk og kunstferdig preg - det ser nesten ut som et filmsett belyst med kraftige strobelys, men det kan også være et stillbilde fra en animasjon, der mannen faktisk kan være en dukkefigur fotografert med en makrolinse. At det er et tilsynelatende lite utsnitt av et mye større landskap gjør også at man også ikke får helt grep om hvordan bildet er laget eller satt sammen- ser vi på en zoomet inn del av noe større, eller ser vi på en menneskebygget miniatyrverden?