Det som først og fremst fasinerer meg i dette motivet er fotografens frekke brudd med den etablerte og konservative læren om komposisjon. Fotografen velger å kutte personen i brysthøyde, det gir motivet spenning og det åpner spørsmål hos betrakteren. Det er også fire markante linjer som alle peker fra ytterkanter i motivet og leder betrakteren inn til personen. Dette gir motivet dybde og det leder inn til det jeg opplever som et viktig element i motiv-flaten. Jeg vil kunne tenke at fotografen egentlig har fokusert på miljøet i høyre side av bilde og at dette er det som er "Det ukjente Oslo", men hos meg var det den halve damen i trappen som tilførte spenning til motivet, mer enn selve interiøret. Summen av det hele ga en fin 2 plass i dag.

En virkelig luftig følelse av tilstedeværelse og lyd fyller alle bildene i serien.

Guggenheim-museet i Bilbao er et mekka for arkitekturfotografer og minimalister hvor det er mange muligheter. Her har fotografen klart å skape en unik stemning ved bruk av lys og skygger og kontraster. Lekkert bilde og flott utsnitt. Gjør seg godt i svart hvitt.

Dette bildet leser jeg ulikt hele tiden, og det fanger interessen min gang på gang. Ved første øyekast likte jeg bildet fordi jeg opplevde det som en interessant blanding av det veldig estetiske og maleriske, men også det litt hverdagslige og komiske. Det moderne mennesket møter den sublime naturen og begir seg inn i tåkehavet, men blir samtidig i dette øyeblikket veldig bevisst på seg selv foran kameraet. Dette ga en artig og uventet brytning i den ellers så ganske dystre gråtoneskalaen og den stramme symmetriske komposisjonen. Ved andre gjennomgang følte jeg at bildet heller var mer urovekkende, i den forstand at personen på ski ser nesten litt redd og usikker ut, og den sepiaaktige gråfargen gjør at det nesten kan se ut som et gammelt ekspedisjonsbilde eller som et stillbilde fra en gammel skrekkfilm, der noen blir jaget eller er på vei til noe ukjent. Et mangefasettert bilde som kan tolkes på svært mange måter.