Generelt har ein det vel godt i velferdsnorge sjølv om der også er historier om det motsette. Men uansett kor godt ein måtte ha det på sjukeheimen så er det på ein måte ein trist tilværelse samanlikna med det livet ein før levde. Mange er takksame og glade også her medan andre tenkjer negative tankar. Ei god løysing på God Jul med spørsmålsteikn! Rein og fin komposisjon.
Et beskrivende øyeblikk fra et venterom., som viser hvor nitrist et slik rom ofte er. Fotografen har god avstand til personen i bildet, som sikkert også føler litt avstand til sin egen situasjon der man venter på at en lege skal fortelle hvordan tilstanden er. Linjene kunne gjerne vært rettet litt opp i kantene, særlig venstrekant der veggen heller innover.
Kraft så det holder og veldig mye som stemmer her, for eksempel at det er litt klaring mellom mulen på hesten helt til venstre og ryggen til rytteren på hesten i midten, slik at elementene ikke "flyter" i hverandre. Men samtidig litt følelse av å ha sett dette før, altså bilder av hesteløp/galopp fotografert på lignende vis fra samme vinkel.
Flott bruk av linjer og mange tolkningsmuligheter i bildet: Er det hans første dag på sykehjem? Skal han legges inn på sykehus? Eller er det verden generelt som føles stengt og utilgjengelig.
En situasjon mange kan føle seg, liten brikke mot det store Systemet. Bildet griper en i sjela og det monokrome uttrykket hindrer fargedistraksjon - ikke det at slike rom for ofte en fylt med livlige farger, kanskje bortsett fra i juletider?
Jeg synes dette bildet skilte seg ut ved å fortelle en sterk og tragikomisk historie. To dansere gjør sitt ytterste for å skape engasjement, og skaper en fin bue, mens beboerne på dagsenter, omsorgsbolig el.l. knapt viser noen interesse. De har kanskje nok med seg selv eller har andre ting i tankene. Noen prater med hverandre, andre ser ned, ut i luften, ut til siden, mens andre igjen sover eller holder seg for øyet.
En fin hverdagsskilding fra et pleiehjem. Et smil forlenger kanskje ikke livet, men det hjelper til med å lyse opp hverdagen. Jeg likte også komposisjonen her, dama som går bortover korridoren gir dybde og er også en viktig del av historien.
En situasjon og stillstand som er dokumentert på en enkelt og rett frem måte forteller så mye med en begrenset fargepalett. Tekst og informasjon i bildet som kan virke forstyrrende er nennsomt begrenset og detaljene får lov til å fortelle en lenger historie.